De mange inntrykk!

Nok en uke med jobbing er over og vi kjenner at denne uken har gitt og krevd mye av oss. Det er vanskelig aa sette ord paa alle inntrykkenen, men jeg kan med aerlighet si at dette har vaert den mest givende og krevende uken som har blitt gjennomfoort saa langt.

Mandag ettermiddag starter vi uken intetanende om hva som venter oss. Vi vet vi skal til en kirke paa ett sted som heter Nigeria, og at omraade er blandt de fattigste i omraadene. Befolkningen bestaar for det meste av "svarte" mennesker, og ogsaa her er de en befolkning som de andre moorke ser ned paa.

Vi maa ha "livvakt" for aa gaa inn i omraade, og det hele fooles ganske surrealistisk. Hver dag blir vi hentet, og vi faar streng beskjed om at vi ikke faar lov aa vaere i omraade etter halv seks. Da blir det moorkt, og det er farlig for oss hvite aa vaare der.

Mandagen var tooff. I porten mootte vi de som jobbet der, og ingen saa ut til aa vaere stort eldre enn 23 aar....plutselig rauser det inn med barn. Oppimot 100 barn den foorste dagen. De hopper paa oss, klatrer paa oss, forteller ting i en rasende fart og de suger naerkontakt og oppmerksomhet. Etterhvert utarter det seg slosskamper, kasting av steiner og en kamp om vaar oppmerksomhet! Jeg kjenner at det er tooft aa vaere her. Barna er beinharde og terskelen for aa grine er skyhooy. Troost er et fremmedord, og det er ikke til aa legge skjul paa den sterke lukten. Jeg sitter med fem barn paa fanget, og jeg kjenner den intense lukten av urin og svette. Rent vann er luksus her.... Barna kjenner at jeg har en mynt i lommen for aa ta bussen hjem, de kaster seg over meg og spoor om de kan faa. De sier de er toorste og sultne....og dette gjentar seg hele uka. Jeg kjenner at dette er for mye......dette er ting jeg ikke skulle oonske jeg visste om....

Tirsdagen kom, og jeg skulle oonske jeg slapp aa gaa paa jobb. Etter en god samtale med min mann, ber vi sammen. Vi legger alt og alle i Guds hender og vet at han vil hjelpe oss.

Denne dagen ble helt fantastisk. Barna er de samme, og de tigger og sloss, men de er jo bare barn....de er barn som har et saa vanvittigt annerledes utgangspunkt enn det som vi tenker. De kjemper seg frem i livet......og maaten og gjoore det paa her er aa vise styrke og fasade.

Naar fredagen kom og uka var ferdig gikk vi motvillig hjem.......! Jeg kjenner at disse barna har faat en stor plass i hjertet mitt, og det fooles saa vondt aa bare dra derfra......videre til neste post paa programmet, naar disse barna blir vaerende der......kanskje for alltid!

Denne uka har gitt oss saa mye. Barna trengte oss, og vi trengte at de trengte oss:)

Karnevalsfeiring-del 2: Jungeltur!!!

I Banjos fikk vi på underlig/underfullt vis kontakt med en jungeltur-guide som vi tidligere, uten hell, hadde forsøkt å kontakte i ukesvis. Guiden het Pepe ett eller og annet, og var ifølge velinformerte kilder kjent fra diverse dyreprogrammer på BBC. Merkelig nok var han uten planer for uka fremover, så vi avtalte at turen kunne starte dagen etterpå!! Fra Banjos gikk turen via Puyo til en liten by som het Misahualli, hvor vi tilbragte en natt på et hotell som guiden vår drev. Superkoselig liten by, som huset 14 veldig husvarme apekatter...

Dagen etter startet en fem dager lang jungeltur. Allerede første dagen fikk jeg mitt første møte med Ecuador-diarè! Til dere som måtte lure; Jungelen er ikke en anbefalt plass å ha rennedrid! Her gjaldt det å ikke være flau-når det begynte å presse på måtte ting skje fort. Kanoen måtte føres fort inn til land og unge, lovende Kristensen ble stående og gjøre sitt på elvebredden med resten av gjengen som ivrige tilskuere...Heldigvis gikk det kjapt over!

På turen fikk vi blant annet oppleve å lyse etter Caiman (en krokodille-art), se på masse fugler og noen få apekatter, ha nærkontakt med en god del mygg, fluer, veps, flaggermus, maur og annet småkryp!! I tillegg lærte vi litt om forskjellige planter og trær, som er mye brukt til medisin, gift, møbler osv. Gjennom dette er vi blitt store forkjempere for bevaring av regnskogen-dog ikke i samme grad som Christoffer Schau og hans venner....:)

Når vi satt midt på natten med hver sin lommelykt i stummørket i en liten kano å lyste etter krokodiller må vi innrøøma at vi lurte på hva vi hadde begitt oss ut på.......

Turen i jungelen var veldig eksotisk, men pga ekstremt lav vannføring i elvene tilbragte vi (litt for) mye tid i kano underveis. Etter en 18 timer(!) lang busstur, var vi så endelig tilbake i Guayaquil- fulle av inntrykk og fantastisk trøtte! Ingrid og jeg regnet på det og fant ut at vi hadde tilbragt 70,5 timer på transport de siste 6 dagene på henholdsvis buss, kano, motorisert kano og hesteryggen!!! Det var rett og slett herlig å komme seg hjem etter fire dager uten vann, speil eller noe som kan kalles hygiene.....Vi støtter oss til et godt utsagn fra en av våre medvoluntører (Mari):

"Det er godt at vi har gjort det, så vi slipper å gjøre det igjen"

Karnevalsfeiring-del 1!

16. februar gikk startskuddet for en stor begivenhet her i Ecuador; Karneval!! Det medfører at all aktivitet i landet fra denne datoen av, og en uke frem står praktisk talt stille. I karnevalsfeiringen er vann en sentral del. Det kastes vann ballonger og vannbøtter på alle som viser seg ute, mens vannkasteren gjerne brøler; "Karneval". Artig greie! Ecuadorianere bruker denne uka til å reise. Flere av de store byene i landet mangedobler antallet mennesker i denne perioden. Vi reiste også.

Vi dro fra Guayaquil på fredag natt og etter 7 timer i buss var vi fremme i Banjos, en fredelig by høyt oppe i fjellene. Her tilbragte vi to dager. Noen av oss hoppet i strikk utfor en bro og rappellerte ned fosser, mens de mindre vågale av oss tok en tur på hesteryggen. Blant disse siste finner vi Ingrid og jeg, samt Odd Terje og Tove. Turen på hesteryggen tok mellom 5 og 6 timer, og her fikk vi se en storslått natur og skråninger som var så bratte at vi aldri trodde hestene ville klare å komme seg ned dem!




Etter en natt på hotell bar det tidlig avgårde neste dag. Denne gangen hadde vi leid sykler og vi ville forsøke å sykle fra Banjos til den neste byen vi skulle til. Turen var beregnet til litt over 5 timer, men etter 5 timer fant vi ut at vi ennå ikke var kommet halvveis. Bakenden var sår og støl etter over 10 timer med aktiviteter hvor rumpa hadde vært i konstant aktivitet! Temperaturen i den ellers så glade gjengen var i ferd med å komme farlig nær frysepunktet:)



Løsningen ble å haike med en lastebil! Både vi og syklene stod bak på lasteplanet, mens vannballonger og store bøtter med vann haglet over oss fra bilvinduer og fra små og store hus langs veien! Vi ble søkkblaude!!

Vår andre uke med jobbing!

Nå er nok en uke over med jobbing for vår del. Denne uka har bare vært så utrolig fin, og den har virkelig gitt oss masse velsignelse tilbake. Skolen vi var på var som sagt bygget av bambus og område rundt er utrolig fattig. Men ungene der var bare til å spise opp....... Vi ble så ufattelig glade i de bare i løpet av en uke. Jeg(Ingrid) var assistent i 1 klasse og Kenneth assisterte litt rundt forbi der det trengtes. Ellers lekte vi masse sammen med alle barna på hele skolen, og det tror jeg ikke de var så vandt med. Tror de satte pris på litt voksenkontakt alle de små sjarmtrollene.......men jeg skal love vi var svette der vi løp rundt å lekte "haien kommer" midt på en åpen plass i 35 grader. Ellers denne uka sto vi ansvarlig for en dag der alle fikk lage sin

t-skjorte med potet trykk. Det slo veldig bra ann og med kaosangsten godt bredt uti kroppen gikk det til slutt bra, og det så ut som de koste seg alle sammen.

Naa har vi begynt aa jobbe

Naa har vi endelig begynt aa jobbe og det er utrolig spennende! Her nede er det sommerferie naa, men det blir arrangert ferieskoler rundt forbi paa de ulike skolene og de ulike senterene. Paa denne maaten faar vi mulighet til aa bli godt kjent med mange barn og mange forskjellige skoler, og det er virkelig spennende. Denne uken har vi vaert paa ett senter med funksjonshemmede og handikappede barn. Creer senteret heter det og det betyr trossenteret. Senteret er midt i slummen og har blant annet barn med downs, celebral parese, ADHD eller hoorselshemninger. Det har vaert en god opplevelse aa bli kjent med disse fantastiske barna. Det er rart aa tenke seg at de har ett saa tooft liv, og allikevel smiler:) Kenneth har vaert med aa hjulpet med sport, og jeg har vaert paa formingsgruppen. Det har vaert utrolig spennende, men til tider litt frustrerende naar vi ikke skjoonner saa mye av spraaket enda....... Neste uke skal vi videre til en skole som er (om mulig) enda fattigere. Skolen er bygget av bambus, og har seks hundre elever fordelt paa morgen og ettermiddag. Vi er utrolig spente paa dette for tidligere har laererne bare gaatt hjem eller funnet paa noe annet naar voluntoorene har kommet......og med vaart spraak tror jeg ikke det hadde vaert saa bra. Det er dessverre ett gjennomgaaende problem her at det er litt daarlig planlegging og lite tak i veldig mange.... Som dere sikkert skjoonner har vi det veldig bra, og vi fooler oss velsignet over alle de bra menneskene vi mooter, og alle de herlige barna. Det er jo helt spesielt og utrolig flott aa faa lov aa bli kjent med noen som har ett saa annerledes og tooft liv. Det er godt aa vaere til hjelp! Haaper dere vil vaere med aa be for oss i vaert arbeid, for det fooler vi at vi trenger! Spesielt med spraaket, og at vi kan vise Guds kjaerlighet til de som ikke har opplevd den enda.

Surfing i Montanita

I helga var vi i en liten by som heter Montanita. Det var helt fantastisk, og vi hadde det knall gøy! Som dere ser så fikk vi jammen mulighet til å surfe. Det var bare knall gøy, og vi var både gule og blå etter dagens økt:)

Iguana jakt

Denne luringen er i livet, og hadde kommet seg inn på kjøkkenet. Den bor i hagen vår.....håper den ikke kommer inn på soverommet:)