Nok en uke med jobbing er over og vi kjenner at denne uken har gitt og krevd mye av oss. Det er vanskelig aa sette ord paa alle inntrykkenen, men jeg kan med aerlighet si at dette har vaert den mest givende og krevende uken som har blitt gjennomfoort saa langt.
Mandag ettermiddag starter vi uken intetanende om hva som venter oss. Vi vet vi skal til en kirke paa ett sted som heter Nigeria, og at omraade er blandt de fattigste i omraadene. Befolkningen bestaar for det meste av "svarte" mennesker, og ogsaa her er de en befolkning som de andre moorke ser ned paa.
Vi maa ha "livvakt" for aa gaa inn i omraade, og det hele fooles ganske surrealistisk. Hver dag blir vi hentet, og vi faar streng beskjed om at vi ikke faar lov aa vaere i omraade etter halv seks. Da blir det moorkt, og det er farlig for oss hvite aa vaare der.
Mandagen var tooff. I porten mootte vi de som jobbet der, og ingen saa ut til aa vaere stort eldre enn 23 aar....plutselig rauser det inn med barn. Oppimot 100 barn den foorste dagen. De hopper paa oss, klatrer paa oss, forteller ting i en rasende fart og de suger naerkontakt og oppmerksomhet. Etterhvert utarter det seg slosskamper, kasting av steiner og en kamp om vaar oppmerksomhet! Jeg kjenner at det er tooft aa vaere her. Barna er beinharde og terskelen for aa grine er skyhooy. Troost er et fremmedord, og det er ikke til aa legge skjul paa den sterke lukten. Jeg sitter med fem barn paa fanget, og jeg kjenner den intense lukten av urin og svette. Rent vann er luksus her.... Barna kjenner at jeg har en mynt i lommen for aa ta bussen hjem, de kaster seg over meg og spoor om de kan faa. De sier de er toorste og sultne....og dette gjentar seg hele uka. Jeg kjenner at dette er for mye......dette er ting jeg ikke skulle oonske jeg visste om....
Tirsdagen kom, og jeg skulle oonske jeg slapp aa gaa paa jobb. Etter en god samtale med min mann, ber vi sammen. Vi legger alt og alle i Guds hender og vet at han vil hjelpe oss.
Denne dagen ble helt fantastisk. Barna er de samme, og de tigger og sloss, men de er jo bare barn....de er barn som har et saa vanvittigt annerledes utgangspunkt enn det som vi tenker. De kjemper seg frem i livet......og maaten og gjoore det paa her er aa vise styrke og fasade.
Naar fredagen kom og uka var ferdig gikk vi motvillig hjem.......! Jeg kjenner at disse barna har faat en stor plass i hjertet mitt, og det fooles saa vondt aa bare dra derfra......videre til neste post paa programmet, naar disse barna blir vaerende der......kanskje for alltid!
Denne uka har gitt oss saa mye. Barna trengte oss, og vi trengte at de trengte oss:)
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
2 kommentarer:
Hei Ingrid Margrethe og Kenneth!
Vil bare si at vi folger med paa blogen deres (+ Odd Terje og Tove sin). Det er saa spennende aa lese, og vi savner dere alle sammen!! Det var spesielt aa lese denne gangen da dere har vaert i Nigeria hos "vaare" barn. Satt med klump i halsen og taarer i oya. Saa de for oss der de lop rundt full av livsglede og energi! Rart at det ikke var oss som var der. Ta vare paa tida dere har, og paa barna vaare ;o) Vi lengter tilbake, men har det allikevel bra. Har faatt oss jobb i en stiftelse for barn som sliter sosialt, og har lett for aa trekke til gata. Tror det blir veldig bra! Hils alle sammen!!
Stor klem Simen og Silje
Hei!
Utrolig sterkt stykke dette her Ingrid. Det gjorde inntrykk paa en diakon fra Norge. Det er forferdelig naar det maa skapes saa harde hjerter...
Fredrik
Legg inn en kommentar