De siste tider:)

Nå er det ikke lenge til hjemreise, og det begynner å bli en stund siden vi har skrevet noe her på bloggen. Odd Terje har reist med dataen, og ikke vet jeg hvordan jeg skal få gjort det på denne, så det blir nok bare en liten hilsen uten bilder for denne gang:)

Vel, mye har faktisk skjedd siden sist og jeg kunne skrevet side opp og side ned om nye inntrykk og nye erfaringer. Men nå er det bare ei uke til vi kommer hjem og vi må jo ha noe å snakke om da også:)

Kenneth jobber dag og kveld med dette fotball prosjektet som de har startet. De står på og får mange gode tilbakemeldinger.

Jeg(Ingrid) har den siste uka jobbet på ett handikapp senter som er inne i slummen. Jeg skal jobbe der frem til vi reiser, og det er utrolig spennende. Her er barn med celeberal parese, hørsels-skader, downs syndrom, hjerneskader og andre handikapp. Jeg jobber med de aller minste, og de er veldig skjønne. Fortrolige og glade:)
Jeg og Karin(voluntør) er også med på å arrangere musikk terapi for disse barna. Det er ufattelig artig. De synger og danser med, og de som er så dårlige at de bare ligger på en madrass hele dagen blir kjempe glade når vi synger:)
Hjelpemidler og oppfølging er jo ikke akkurat som hjemme, og man kan bli mer enn frustrert av å tenke seg hvordan livene deres hadde vært om de bare ble født i ett annet land....

Nå skal vi altså jobbe fram til onsdag, så skal vi ha noen dager fri før vi setter oss på flyet hjem til dere der hjemme. Vi kommer hjem 19. juni og gleder oss til å treffe dere igjen.

Samtidig er det mange rare følelser som griper fatt i oss disse siste tider. Blir trist og forlate disse ungene, som man helst vil ta med seg hjem. Har blitt godt kjent med voksne og barn her nede som man kanskje aldri ser igjen, og det blir rart...
Men, men, nok ett kapittel er snart fullført, og livet må gå videre. Så for vi se hva som skjer i fremtiden. Bare Gud vet:)

HIPP HURRA- 17. mai

Også i Ecuador fikk vi feira 17.mai. Og vi har vel aldri før følt oss så norske på en 17. mai feiring som her.

Dagen startet klokka åtte med gudstjeneste på hovedkontoret til misjonsalliansen. Her fikk vi i oppdrag å presentere oss selv, synge og leke sammen med alle lederene på kontoret......på spansk. De spanske hadde også laget ett opplegg for oss og ei av de hadde til og med på seg bunad:)

Til slutt fikk vi vafler og melkesjokolade. Det var knallings!

Så var det ut i tog:)

Leker i hallen....og Kenneth gjorde alt for å vinne:)

Vi fikk leid inn en egen ismann......:)

Nå reiser våre gode venner fra oss:(

Til lørdag reiser våre gode følgesvenner fra oss.

Vi reiste sammen ned til Ecuador men de reiser altså hjem en måned før oss, og dette synes vi er veldig trist. Blir rart å være her uten dem.

Tusen takk Odd Terje og Tove for det som dere har betydd for oss her nede. Dere har blitt våre gode venner, og vi har blitt veldig glade i dere:)

Ses på Stakkeland:)

Union y progreso

Mens Kenneth er på fotball skole er jeg nå assistent i en 1 klasse på en skole som heter Union y progreso (samling og fremgang). Skolen er helt ny, og mange av de som går der er analfabeter, og de har aldri sittet på en skolebenk før. Jeg er jo i 1. klasse så her er det jo nybegynnere uansett...

Klassen som jeg er i består av ca 60 elever som er 4 år, og en lærer. Det er faktisk talt ville tendenser i denne klassen. Foreløpig jobber jeg med å få utredning på ei jente som ser ut til å ha autistiske tendenser med en god blanding hyperaktivitet....Hun krever fullt tilsyn. I tillegg har vi også en til med hyper aktivitet, og i tillegg til dette kommer altså de 58 andre barna som vil ha hjelp......det er med andre ord MYE og gjøre på denne skolen.

Første uken tror jeg ikke jeg overdriver når jeg sier at ALLE 60 barna gråt...jeg fløy fra barn til barn for å prøve å trøste. Men de skjønte ikke overhodet hvorfor de ble tvunget til å sitte på stolen, eller i det hele tatt være på en skole. De ville jo mye heller leke....

Men mye har skjedd siden de første ukene og de begynner etterhvert å skjønne at her blir de enten de vil eller ikke......
Min tålmodighet har nok blitt en smule forlenget og jeg har slått meg til ro med at jeg ikke kan hjelpe alle 60 på en gang.

Etterhvert har jeg bare blitt så uendelig glad i disse sjarmtrollene. Og som dere ser på bildene så er de fantastiske. Kommer til å savne de veldig når jeg vender tilbake til Norge...

Skolen har utrolig lite utstyr, og det er ikke engang alle som har hver sin blyant, og dette gjør jo selvfølgelig læringen vanskelig. I går kjøpte jeg inn endel blyanter og gav til de som bare sitter der.....En av barna ble så glad at det var bare helt utrolig. Han satt å så på blyanten sin hele dagen og holdt den godt fast så ingen sklle ta de. Sånne stunder er virkelig verdt alt strevet:)

På fredag var det morsdag og det er ikke akkurat samme feiring som hjemme....

Her er det fullt opplegg for å feire mor. En mor fra hver klasse ble kåret som klassens beste mor ..fikk misse bånd og greier, og de hadde kledd seg som til bryllup.

Deretter ble sdet fremført sanger og rim som var til mødrene på skolen. Så feira vi med mat(loff) og drikke(cola) :)

På bildet over prøver vi å stille opp klassen før vi skal ut å synge for mor:)

Her står hele skolen oppstilt for å hylle mor:)

Sånn ser jeg altså ut etter en lang dag på jobb. Klasserommene er av bambus med blikk tak...skikkelig badstue.Det er sikkert 40 grader der inne og masse masse lyd. Men jeg tar alle erfaringer med meg på veien, og blir nok skjelden så trøtt igjen i en annen jobb igjen:)

Livet er herlig dere:)

Fotballskole!!

Onsdag og fredag i denne uka var det høytidelig åpning av fotballskoler på tre ulike plasser i slumområdene i Paraiso. 180 unge mellom 10 og 18 år får gjennom fotballskolen tilbud om to treninger i uka, tilgang på over 50 kvalitetsfotballer, treningsvester og rent vann! Hovedhensikten med prosjektet er å forebygge at ungdommen i slummen bare henger i gatene, med mye rus og annen uønsket adferd som resultat.Sammen med en av misjonærene her nede, Oddvar Bjerkreim, har min oppgave i den siste tiden vært å forberede dette prosjektet med hensyn til innkjøp av utstyr og promotering slik at flest mulig ungdommer blir informert om tilbudet. Fra nå av utgjør jeg, sammen med den nevnte misjonæren, trenerduoen i dette fotballskoleprosjektet. Utrolig spennende og veldig utfordrende. På dette bildet står stolt ungdom fra Tiwintza oppstilt, mens nasjonalsangen spilles på et ikke altfor godt høytaleranlegg...

På den første åpningsdagen hadde vi besøk av noen ecuadorianske fotballstjerner som har sagt seg villige til å støtte oss i prosjektet. Det er en underdrivelse å si at folk ble begeistret da de dukket opp. Disse karene er organisert i en kristen organisasjon som heter Athletico de Cristo, og det er en av grunnene til at de ønsker å samarbeide med Misjonsalliansen. Spillerne har alle spilt, eller spiller, på toppnivå i Ecuador og har erfaring fra landslagsspill! En av dem, Fricson George, ble til og med tatt ut til den siste landslagstroppen som ble offentliggjort dagen etter at han hadde vært med på åpningen vår! Disse har sagt seg villige til å støtte oss videre, blant annet ved å være med på treninger og skape publisitet på andre måter. Siste nytt er forresten at Oddvar og jeg er invitert til å være med på trening med noen av dem til torsdag (de trener to ganger om dagen)....Så der kan jeg jo få en liten pekepinn på hvordan formen er i forkant av fotballsesongen hjemme!:)

Her er vi i aktivitet i en showkamp som ble arrangert på åpningsdagen, hvor både ungdom, fotballstjerner og trenere deltok.

I forbindelse med fotballprosjektet har jeg lyst til å rette en stor takk til dere som har støttet oss økonomisk i forkant av oppholdet vårt i Ecuador. Ved hjelp av deres penger er det blitt ryddet plass for en ny fotballbane i Tiwintza og kjøpt inn alt utstyret som trengs for å drive fotballskolen. For deres penger har vi også besluttet å kjøpe inn rent vann som skal tas med til samtlige økter under dette prosjektet. Under ser dere området hvor fotballbanen ligger, slik det så ut før planeringsarbeidet startet.

Slik ser fotballbanen ut nå. Ikke noe Ullevaal stadion, men mer enn godt nok til å ta imot 2 grupper av 30 ungdommer som elsker å spille fotball! Tusen takk for støtten dere har gitt oss der hjemme!

Familien Gekko har flyttet inn på badet vårt!

Nå har vi fått besøk av Gekkoer som bor på badet vårt!

Koselig å ha noen som følger med på det vi gjør....de kikker med store øyer, og er umulige å få tak i:)

Den trives godt på barbermaskinen til Kenneth!

Hos frisøren!

Heldigvis har vi en privat frisør som kan stelle oss litt når vi ikke er helt i form:)

Kristian er frisørvoluntør her nede, og det er jo helt topp for oss andre voluntører.....

Her får jeg full klipp, og farge.....

Jeg har med dette blitt litt nærmere blondine:)

.....eller guline:) Litt gult ble det, men men.....